Borgar i Nord

På tur med kano i Indre Troms (oppdatert 17.11.09)

2008-09-14T20:29:00.031+02:00

I fjor høst dro vi på kanotur til Enare, og det ga virkelig mersmak. I år lånte vi to Ally-kanoer fra TSI Fjellgruppa (http://www.fjellgruppa.no/) og dro til Altevatn i indre Troms. Ruta vi padlet er tegnet inn med svart på kartet som er vist under. Dag 1: Vi parkerte ved dammen i enden av Altevatn. Hvordan 4 voksne mennesker med opppakning for ei uke i fjellet og 2 kanoer får plass i en Ford Fiesta er et kapittel for seg selv, men på en merkelig måte går det seg til. Bergans skryter av at kanoen lar seg montere på 10-15 minutter, og det gjør den sikkert også - hvis man har litt trening, men for tok det sikkert tre ganger så lang tid, men da de var ferdig monterte, hadde vi to flotte farkoster som skulle vise seg å tåle ekstremt mye juling i løpet av turen. Første etappe var å padle ca 17km til Storbukta hvorfra vi skulle bære kanoene 4 km og 100 høydemeter over til Gevnavassdraget. Vi kom litt sent i gang på tirsdagskvelden, så selv om vi hadde god medvind, klarte vi bare litt over halvparten før vi fant det fornuftig å gå i land pga mørk mørke og store bølger. Dag 2 våknet vi opp til 4 minusgrader og strålende sol over et fjelllandskap kledd i høstfarger. Noen av toppene hadde til og med et slør av snø rundt seg. Etter en solid frokost og svart kaffe padlet vi de resterende kilometerene på Altevatn før vi gikk i land og rigget kanoene for bæring. Det var store diskusjoner om hvorvidt vi skulle bære opppakning og kano i en eller to runder, men vi endte opp med å ta alt i ei vending, noe som skulle vise seg å gå greit. Nå ble det riktignok i praksis nesten to turer likevel siden noen litt over halvveis oppdaget at redningsvestene hadde falt av sekken...

Begge redningsvestene dukket heldigvis opp etter en drøy times leting, og sånn som det alltid er, så lå de ikke mer enn 50 meter fra der vi begynte å lete. Etter en god pust i bakken bar vi kanoene videre den resterende kilometeren før vi temmelig slitne kunne sjøsette farkostene. Gleden var imidlertid kortvarig da det vannet vi padlet ut på ikke var større enn at vi krysset det på ti minutter, før vi igjen måtte tømme kanoene for utsyr og bære.

Etter noen hundre meter kom vi til en trivellig liten myrbekk som skulle ta oss nedover dalen først mot Haukvatnet og så i tur mot Geavdnajajävri. Denne bekken var ikke mer en maks 2 meter bred og slynget seg rolig gjennom myrer og kratt. JA! Kratt. Masse kratt. Vier av verste sort gjorde bekken nærmest usynlig enkelste steder, og selvfølgelig helt upadlbar. Vår kjentmann, hvis navn ikke skal henges ut på nett, kunne ikke huske at det var slik sist han gjorde denne turen. Det hjalp ikke at han ikke kunne huske det. Krattet var der like forbanna, og kanoene måtte igjen ut av det våte element. Utstyret måtte igjen pakkes på ryggen og kanoene bæres til neste åpne sted i bekken. Så var det på igjen. Jeg hadde vadestøvler på meg og gikk med kanoen i vannet der det var mulig. Innimellom kunne også anne glede seg over å få sitte på. Veldig behagelig og kanske herskaplig satt hun og drakk whisky der mens jeg gikk og geleidet kanoen sakte men sikkert mot neste kratt...

Det ble en lang dag før den helvetes bekken endelig munnet ut i åpent farvann, eller farbart vann om du vil. Den dagen som hadde begynt i strålende sol nede på Altevatn var nesten ikke til å kjenne igjen. Vinden stod hardt imot allrede rundt første nes og det regnet iskaldt på slitne og slultne kropper. Kjentmannen kunne ikke huske at det var så kaldt sist han gjorde denne turen. Mørket som begynte å tre frem gjorde også sitt til å legge en demper på stemniga i det vi begynte å sette opp teltene, gjøre opp ild og koke mat. Mat og tørre klær hjelper ofte godt på humøret. Det var heller ikke feil av oss å ha spart den siste øla til dette måltidet.

Morgenen etter tillot vi oss å ta det litt med ro før dagens etappe skulle tat til. Faktisk såpass med tid at jeg rakk å ta noen kast med stanga. Riktignok ikke noe fisk å få, men det var nå uansett ikke så dumt. Vinden hadde løyet i løpet av natten og snudd i riktig retning. Den blåste oss snart over Haukvatnet, og så bar det ned i ei ny elv med nye utfordringer. Vi begynte med å sette oss grundig fast i elveosen (som kjentmannen ikke kunne huske var så grun - han sa at de padlet nok helt inn i kanten sist) før vi så oss nødt til å gå ut av kanoen å plaske nedover elva med denne hengende i foran oss i et tau. Denne elva var ikke mer enn toppen et par kilometer lang, så det gikk ganske fort. Vi fløtte oss gjennom de flotteste fiskekulper før vi til slutt kom ned på den 17 km lange Geavdnajajävri.

Også her hadde vi fin vind i ryggen. Anne og jeg begynte optimistisk å dorge med ei stang, men vinden tok på, og vi innså at vinden etterhvert ble for sterk for fisking.

Turens lengste padleetappe skulle vise seg å bli unnagjort på på bare noen få timer. En stabil, sterk vind i ryggen ga oss etterhvert en voldsom fart. Bølgene ble ble større og større, og innimellom så store at vi til tider ikke så den andre kanoen, men ettersom vinden samtidig blåste mot land kunne vi trygt fortsette ferden så lenge vi holdt oss nogenlunde landnært. Om vi skulle være så uheldige å gå rundt med en av kanoene, var det verste som ville skje at vi fikk oss en dukkert (noe som sikkert ikke hadde skadet noen av oss på dette tidspunktet uansett).

I østre enden av Geavdnajajävri åpnet landskapet seg mer opp og vi så hvordan det begynte å falle ned i retning Leinavatn. Mellom Geavdna og neste vann var det kun en meter høydeforskjell og et kort padlbart elvestykke før vi stoppet hvilte litt. Merk dere Rannveig i fosterstilling på bildet under.

Til tross for at vi nå nærmet oss en 8 km lang elv som kjentmannen hadde forberedt oss på at ikke var padlbar (!!!), var vi nå med godt mot. En kollega av meg hadde fortalt skumle historier om kjempeørret i Geavdnajokka (elva), og det var gulerot nok for meg. Innholdet i sekkene, som muligens var litt for hardt pakket for denne type tur, begynte å bli lettere, og nå skulle jeg for alvor få nyte godt av vadestøvlene jeg hadde dratt med meg. I ei grunn, men stri og steinete elv skulle disse vise seg å bli et uvurderlig hjelpemiddel. Til stor frustrasjon for Anne kunne jeg vasse nedover elva og for det meste fløte kanoen på egenhånd. Frustrasjon for anne? Jo, ho ville jo også være med på moroa. For, fort gikk det likevel ikke. Kjentmannen fortalte at sist de var der hadde det ene paret gitt seg ivei og padle dette partiet. Det hadde gått mye fortere enn å fløte - ei lita stund, men så hadde de visst brukt ganske mye tid på å finne igjen alt utstyret da de kantet. Så, ja, vi valte den enkle, men kanskje litt kjedelige varianten som skulle vise seg å spise seg nedover elva med en fart på ca 1 km/t.

To km ned i elva slo vi leir med verdens mest innbydende kulp. Elva rant stri og dyp i ene siden og bak store steiner under vann dannet det seg perfekte bakevjer for markfiske. Høstfargene spilte i sine vakreste farger, og skyene som etterhvert lettet på sløret avslørte nysnø mot blå himmel på de høyeste toppene. Alt kratt, slit, svette og tunge bører var brått glemt og de ekte smilene kom igjen frem. En stund kunne jeg nesten forstå hvordan vår veileder kunne klare å glemme så mange av hinderene underveis.

Etter litt morgenstell og en kraftig frokost med kruttsterk kaffe, var det virkelig tid til å prøve fiskestanga. Jeg listet meg bort til innosen i hølen og ga meg til å studere. Hvor ville jeg stått om jeg var fisk? Bak den store steinen i midten ble nesten litt for opplagt, så jeg kikket inn mot land på andre siden. Der fløt stømmen litt roligere. Vannet var krystallklart og det var nesten så jeg mistet motet da jeg ikke så fisk. Med et forsiktig kast plasserte jeg søkket slik at marken ble liggende og svive inn under treene som lente seg dristig ut over elvebredden. Ikke noe napp, så med et bestemt nykk i stanga løftet jeg søkket opp fra bunnen og lot det drive en meter lenger ned. En livlig 4 hg Geavdnaørret jafset i seg marken. Etter 20 minutters vider fisking lå den sammen med 2 andre på rundt 7 hg i lyngen og vente på sløyekniven. Det ble med disse tre. Jeg hadde på en adskillig større fisk, men den sleit seg av da søkket kilte seg mellom to steiner. Stygg sak.

Siste etappe ned elva fortsatte gjennom en fantastisk natur. Etterhvert som vi nærmet oss Leinavatn, fikk vi stadig lengre padleturer uten å måtte fløte. Den siste kilometeren fløt elva stille ned gjennom et morenelandskap der elva hadde gravd seg gjennom sandbankene som isen hadde lagt igjen over årene. I dette landskapet glemte vi alt som hadde vært slitsomt på turen, og da elva omsider fløt ut i et blikkstille Leinavatn, var det med med en bestemt følelse av at her kom vi til å dra tilbake. Det begynte imidlertid å bli mørkt, så vi holdt jevn fart ut over vannet på vei til statskog-hytta som ventet oss en 5 kms padleetappe unna. Der ventet TSI-fjellgruppa på oss med god mat og drikke som var kjørt inn med motorbåt over Altevatnet. Vi visste at de hadde fyrt opp både badstu og badestamp, så det var med kraft i åretakene vi dro ut over det store vannet.

Midt utpå vannet blåste begynte det å blåse opp. Som om noen hadde skrudd på en bryter forvandlet vannet seg fra å være blikk stille til å gå hvitt i bølgetoppene. Vinden økte på, og vi følte brått at vi fant oss i en situasjon vi ikke hadde kontroll over. Vi hadde vinden rett inn i baugen, og måtte gi all kraft i hvert åretak for å ha noen sjanse til å komme fremover. Avstanden ble etterhvert større mellom de to kanoene, og vi vurderte flere ganger om vi skulle padle inn mot land. Men å snu inn mot land innebar å legge kanoen med breisida mot vinden, og det hadde vi fryktelig lite lyst til. Med taktfaste "å HOI - å HOI" kunne vi etterhvert skimte land i halvmørket foran oss. Da vi kom i land, viste "land" seg å ikke være land, men ei lita øy. Vel vitende om at under en kilometer unna satt vennene våre og ventet på oss i ei varm hytte, tok vi til fornuft og innså at vi ikke kom til å nå frem før neste dag. Det er jo noe som heter at man skal grave seg ned i tide, og det valgte vi å gjøre denne kvelden. Med 3 grader i vannet, har man ikke store sjansen til å klare seg om uhellet skulle være ute i mørket midt ute på vannet 6 mil fra bilvei. Da fikk heller komforen på "Villmarksslottet" til statskog vente.

Vi slo opp bare ett telt denne kvelden. Litt fordi vi hadde et lite håp om at vinden skulle løye like brått som den var kommet, men også fordi det ikke var plass til stort mer på denne øya vi søkte ly på.

Dagen etter var vinden fremdeles sterk, men dagslyset og litt hvile gjorde at motet var noe bedre, og vi kunne padle de siste hundre meterne frem til statskoghytta www.inatur.no/infopages/00/15/48/52/Statskog-Leinahytta-i-Bardu.html

Her stod allerede fårikålen på kok, og dampen stod innbydende opp av badestampen. Men, først: Bading! Det var da det virkelig gikk opp for oss hvor galt det hadde gått om vi hadde veltet midt utpå vannet...

Gromørret på 2 kilo er ikke uvanlig i Indre Troms

TAKK FOR EN MINNEVERDIG TUR, RANNVEIG OG RUNE!

Fra en kveld på vestsida av Kvaløya

2008-08-31T12:01:00.005+02:00

Kveldsstemning

Himmel og hav

17. maihelg på Arnøya

2008-05-26T13:00:00.005+02:00

Velkommen til Akkarvik!

Akkarvik på Arnøya 16. mai

Rype i mainatt

Geitvika

Fuglefjell

Måsegg skal kokes i ca 13 minutter

- eller steikes som speilegg -

Havørn i Langfjorden

Med fluestang i Fjellfroskelva

2008-05-26T12:29:00.002+02:00

Lars har funnet seg ei råk

Lars lager råk

Isfiske med fluestang

Isløsing i Barduelva

2008-05-05T22:35:00.007+02:00

Lars ringte på fredag og sa at isen var begynt å gå i Barduelva. Fyren er fluefisker på sin hals, og jeg skønte at det ville være var nytteløst å prøve å overtale ham til å legge igjen vadebuksene til fordel for isbor denne helga. Det ble dårlig med fisk, men vi hadde en fantastisk tur, og gleder oss til å dra tilbake om noen uker når vi slipper å sette fluene fast i forbipasserende isflak.

Bursdag på Soltindvatn

2008-05-05T22:18:00.007+02:00

Bursdagsbarn

Bilde av hele festen

Bursdagsfisk

Flere bilder fra India

2008-04-22T14:34:00.001+02:00

Reisende til India kan deles i to kategorier. De som reiser for å oppleve en fremmed kultur og de med badeball og solhatt. Vi tilhører begge.

Stemningsbilder fra Tromsø

2008-04-05T23:39:00.011+02:00

Med ryggsekk i Inda

2008-02-23T14:12:00.010+01:00

Heisann!

Har endelig funnet en nettcafe som har nogenlunde brukbar forbindelse, og benytter anledningen til aa laste opp noen bilder fra de siste dagene. Denne sida har saa langt been dedikert til friluftsliv, men den neste mnd vil den borgarinord ogsaa fortelle om hva anne og borgar do i south east. Kan ikke love at det blir saa mange oppdateringer, men det kan be verdt aa sjekke innom av og til. Naa befinner vi oss i Fort Cochin i Kerala. Traff noen fiskere i gaar kveld som inviterte oss med paa "fisketur" med et sinnerikt notfiskesystem.

Chinese fishnets

Det var ikke rare fangsten de dro i land, men fangsten var ganske rar.

India er et fargerikt land.

Thanks a lot to the family running Edreena Chris Home Stay in Fort Kochi. We stayed with them four nights before we went on to Allappey. Thank you for your hospitality!

Høstjakt i Troms

2007-10-09T20:48:00.000+02:00

10. september begynte småviltjakta. Første tur gikk til Senja. Med tanke på de høye besøkstallene på denne siden, så gir jeg derfor ikke noen detaljert beskrivelse av hvor vi jaktet. Vil jo helst ha rypefjellet for meg selv...
Vi var fire personer (Jan Vidar, Silje, Anne og meg) og to hunder som pakket oss inn i bilen vi får med på kjøpet når vi passer Kaiser. Likevel er det ikke langt unna at det var bedre plass der enn hva det pleier å være på en vanlig tur med Fia. Rune og en liten ekspedisjon fra fjellgruppa (www.fjellgruppa.no) tok buss fra byen og møtte oss på fjellet. Som vanlig kom vi oss sent fra Tromsø, så det be til at vil ikke gikk ut i terrenget før på lørdagsmorgenen. Men da kom vi oss til gjengjeld styggtidlig ut. Og det var jammen verdt det, for man skal stå tidlig opp om morgenen om man skal se mer ryper enn det vi gjorde den dagen! Med blytung sekk gikk vi ikke noen store omveier fra bilen til campplassen vi hadde avtalt med Rune. Der sattte vi opp teltet, og mannet (og kvinnet) oss opp til å ta fatt på steinura. For det er i steinura man finner rypene. Jo verre det er å ta seg frem, og jo dårligere odsene virker for at man skal komme seg helskinnet ned igjen, desto større sjanse er det for å finne fugl. Slår bare ikke feil! Dette er sansynligvis også mye av grunnen til at rypebestanden tåler det store jaktpresset som den utsettes for. Store mengder fugl oppholder seg på steder som ikke er tilgengelige for jegere.

Selv om vi gikk ganske rett opp til leirplassen, så vi litt fugl på vei inn i terrenget, og forhåpningene steg. Det var i alle fall 2-3 fugl i området. Det hjelper godt på motivasjonen å vite at det ikke er helt tomt. I fjor hadde Henrik og jeg oss en jakttur til Arnøya/Skibottendalen hvor vi gikk i 4 dager uten å se mer enn 3 ryper. Sånt noe tærer på både selvtillit og jaktlyst i lengden. Etter å ha fått campen på plass satte vi kursen mot fjellrypa. Etter å ha gått i en drøy time støkte hadde Jan Vidar fått skutt seg en hare og jeg hadde støkt det første kullet. Men det så en stund ganske dystert ut. Fuglene lettet på 200 meters avstand og ville slettes ikke være med på leken.

Alt i alt så vi ikke så mye fugl før vi kom inn i ei fjellside med relativt mye vegetasjon av bjørkekratt. Her løstnet det derimot til gangs! Årets første skuddsjanse ble godt tatt vare på, jeg kunne stolt legge en gråspraglete fugl i rypenettet. Denne fuglen fikk etter hvert selskap av 2 artsfrender før skumringen minnet oss på at vi hadde et godt stykke å gå før vi var tilbake i campen. På vei tilbake så jeg plutselig noe 100 meter fremme i silhuett mot solnedgangen. På en stein satt en enslig stegg og speidet utover dalen. Et helt fantastisk syn! Så fantastisk at da jeg etter en halv times sniking i ura endelig kom på skuddhold, vurderte jeg å heller plukke frem kameraet. Men det ble ikke noe av, og også denne ble omhyggelig plassert i nettet sammen med de tre andre før vi gikk hjem.

Dagen etter var vi mildest sagt slitne i kroppen, og det tok lang tid før vi fikk stablet oss på beina. Jan Vidar valgte å holde senga, noe han egentlig også ga ganske tydelig uttrykk for allerede etter første jaktdag. Da hadde det allerede smelt to skudd som kunne tyde på at noen var kommet oss i forkjøpet. Pokker! Det er det verste som er å føle at man går og jaker på restene etter andre. Vi gjorde nå likevel et forsøk og gikk tilbake til samme terrenget som vi var i første dag. Mens vi første dagen hadde sett et sted mellom 200 og 300 fugl her, så vi ei enslig rype, mens vi jevnt og trutt hørte skudd bunnen av dalen. Neste gang går vi kanskje ikke to dager på rad i samme terreng?

Det har så langt blitt tre fine helger på jakt. TJFs hytte på Molnes på Kvaløya tjente som utgangspunk for den andre turen. Anne og jeg tok med oss to ryper fra helga før som middagsbackup i tilfelle jaktlykka ikke skulle slå til. Og det gjorde vi lurt i. Vi så riktignok et stort lirypekull, men det ble med en bom, og det var det nærmeste vi kom fugl denne helga.

Den så langt siste turen ble lagt til Arnøya. Her har jeg tidligere år vist seg å kunne være stor variasjon i rypebestanden. De to første årene så vi bra med fugl, men det tredje året var det knapt ei fjær å se. Harebestanden er likevel enorm. På 60-tallet var det en luring som fant på å sette ut noen harer på øya, og siden har bestanden vokst vanvittig. Havørna er nemlig harens eneste naturlig fiende på Arnøya.

Jeg kjørte ut med farfar på torsdags morgen, og Anne skulle komme etter med båt etter jobb på fredagen. Slik ble det likevel ikke for Anne ble beordret til å jobbe nattevakt fredag til lørdag.
Fredagen gikk jeg ut idet det begynte å lysne. Det tok ikke lang tid før den første haren hoppet ut av buskene, men denne fikk lov å hoppe i fred ettersom jeg visste at det kom til å by seg flere muligheter. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å ha mer vekt i sekken enn nødvendig når jeg skulle ta fatt på stigningene. På vei til et område som jeg har hatt god erfaring med tidligere støkte jeg orrfugl flere ganger, men holdene var for lange. Allerede før jeg var kommet frem til målet kunne jeg høre kaklingen fra liryper, og spenningen steg flere hakk. Kunne det virkelig være tilfelle at jeg kom til å finne bra med fugl? Jo da, det var fugl over alt. Store kull, små kull, enslige fugl, orfugl og harer i ei salig blanding. Etter mye dårlig skyting og en god porsjon uflaks kunne jeg likevel telle opp 3 fugl i sekken da jeg vendte hjemover. På vei over fjellet tilbake til farfar gikk jeg opp flere flokker med fjellryper, men holdene ble litt vel lange.
Etter turen på Senja trodde jeg at jeg hadde lært at det ikke lønte seg å gå i samme terreng to dager på rad, men den gang ei. Spenningen og forventningene var for stor til at jeg kunne la være. Jeg gikk tilbake der jeg hadde vært dagen før og opplevde en akkurat like fantastisk dag. Før klokka var blitt 10 hadde jeg hatt 100 % uttelling på de tre skuddmulighetene som hadde bydd seg og bar 2 harer og ei rype i sekken. Da dagen var omme, kunne jeg stolt trekke frem fem liryper og to harer av sekken da farfar spurte hvordan det hadde gått. Er det dette man kaller en bag limit – når det ikke er plass til mer i sekken?

Denne siste jaktturen til Arnøya skriver seg høyt opp på lista over de største friluftsopplevelsene jeg noen gang har hatt. Jeg fikk oppleve en fantastisk nordnorsk natur kledd i høstfarger og en viltbestand jeg aldri har sett maken til.

Myggtur til Dividalen

2007-09-07T10:01:00.000+02:00

Først vil jeg rette opp en liten feil i forrige innlegg. Vi forandret planene og dro på fisketur til Dividalen. Dividalen er inngangsporten til fiskeparadiset i Anjavassdalen hvor det hvert år blir tatt røyer opp i mot 5 kg. Jeg har lenge ønsket å legge turen til Voumavannet og Anjavannet, men ettersom det forutsetter en dagsmarsj i hver ende av turen, har det vært vanskelig å få det til. Denne helga bestemte vi oss likevel for å gjøre et forsøk. Fra parkeringsplassen ved enden av skogsbilveien opp fra Frihetsli er det 19 langs Nordkalottleden til Vouma. Anne og jeg gikk inn til Ole Nergårdbua på fredag kveld. Vi hadde egentlig planer og må ligge under åpen himmel, men da den åpne hytta dukket opp foran oss passet det jo egentlig greit.

Da vi stoppet opp utenfor hytta, fikk vi en merkelig følelse av at vi ikke var alene. Foruten Kaiser, som hadde vært med på å holde tempoet, oppdaget vi at noen haddde fulgt etter oss. Vi løftet blikket og så nedover dalen og så noe stort og svart som kom nærmere: Ei sky av svermende, blodtørstige mygg som hadde fulgt oss fra parkeringsplasen. Vi stormet inn i hytta og etter en halv times intens myggkalsking så det igjen ut til at vi hadde fått hytta for oss selv. Vi fyrte i ovnen og laget oss et bedre måldtid.
Da vi omsider skulle legge oss, oppdaget vi at vi hadde gjort en skikkelig brøler. Hytta var blitt god og varm. Veldig varm. Faktisk så varm at det ikke var mulig å ligge i soveposen. I utgangspunkte ikke noe stort problem, men det viste seg at hytta ikke var tett og at myggen klarte å finne veien inn i hytta likevel. Det ble ei lang natt med lite søvn. Kanskje ikke noe søvn i det hele tatt. Jevnt og trutt summet myggen over senga. Så fort vi duppet av et lite øyeblikk, benyttet den anledningen til å sette seg ned. Kaiser fikk heller ikke fred. Hele natta gikk han urolig rundt på gulvet og glefset etter plageåndene.

Etter frokost neste dag bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å gå til Vouma. Vi var klar over at det kom til å bli mye gåing og lite fisking, men to tre timer fisking i dette vannet var kanskje verdt å gå det siste 13 km for. Om vi ikke skulle komme oss helt frem til Vouma, skulle jo likevel mulighetene være mange langs Anjavasselva som renner langs stien.

Vi begynte å gå. Det var fantastisk sommervær. Nesten litt i varmeste laget, men i Nord-Norge skal vi ikke klage på varmen. For å korte ned historien litt, kan jeg allerede avsløre at vi kom oss aldri til Vouma. Vi fikk faktisk ikke så mye som kastet et eneste kast med slukstanga hele dagen. Selv på høylys dag med litt trekk i lufta var myggplagen så intens at det var ikke en gang råd å få satt seg ned og spise nista. Huff... Etter ca 9 km fant vi ut at dette ikke var til å holde ut, og vi bestemte oss for å evakuere og komme oss hjem. Aldri før har jeg gått så lang så fort. Myggen beit gjennom gore-tex og alt som var. Verst gikk det utover fremsiden av lårene og skuldrene. På lårene var det så tett med stikk at de kunne ikke skilles fra hverandre. Kaiser var bitt til blods under magen og var heller ikke særlig fornøyd. Ser ikke bort i fra at dette kanskje var siste gang vi drar til indre Troms første uka i juli.

Med Zuzana på sighseeing i Troms

2007-06-29T13:57:00.000+02:00

Forrige helg hadde Silje besøk av slovakiske Zuzana. Det ble mye sightseeing i området rundt Tromsø, og jeg har tatt meg friheten å legge ut noen av bildene Zuzana tok i løpet av oppholdet. På lørdagen pakket vi Fia og kjørte til Brensholmen og tok ferje til Botenhavn på Senja for å utforske yttersiden av denne fantastiske øya. Alle bildene i dette innlegget er tatt av Zuzana.

Nå skal jeg pakke sekken for å dra til Arnøya og besøke farfar. God helg!

Farvel isfiske - sees til neste år!

2007-05-16T01:28:00.000+02:00

Senja er kanskje noe av det flotteste dette landet har å by på hva natur angår. Jeg drister meg til å sitere Wikipedia: ”Senja er kjent for sitt varierte landskap og har blitt kalt et Norge i miniatyr. Yttersiden er preget av dramatiske fjell som stuper rett ned i havet, men også av idyllisk skjærgård og flotte sandstrender. På innsiden finner man fruktbar jord og et vennlig landskap med bølgende åser og bjørkeskog. Inne i dalene ligger trivelige bygder og småbruk. Sør-Senja er berglendt med svaberg og furuskog. Her ligger også Ånderdalen nasjonalpark.”

Denne voldsomme variasjonen i naturen fikk vi virkelig oppleve på denne turen. Vi bodde i Sifjord hos foreldrene til min gode venn Jan Vidar. Her var det ikke så mye som en snøflekk, men etter 5 minutter i bil befant vi oss midt i et landskap fremdeles dekket av snø.

I høst fikk jeg muligheten ved et par anledninger til å jakte rype på denne fascinerende øya sammen med Jan Vidar. Han har krypt rundt i fjell og fjære i Sifjorden her på øya siden han var en neve stor og kunne, sammen med faren Asmunn, guide en ivrig jeger frem i et storslått og spennende jaktterreng. Jaktturene ga mersmak og da sifjordingene i tillegg begynte å fortelle om hvordan området bugnet over av gode ørretvann, var jeg ikke i tvil om at her kom jeg til å bli å finne med markboks og fiskestang i hånda så fort muligheten skulle by seg.

Da vi pakket i bilen fredag 11. mai med isfiske i tankene, var det imidlertid med en viss skepsis. Tøvær og sol har herjet nord-norge den siste tiden, og vi var ikke helt overbevist om isen ville bære. Asmund mente derimot at isen var trygg om vi bare klarte å komme oss av land. Den hadde begynt å sprekke opp langs kantene, og vi kunne regne med å bli våte på beina. Men, vi kom oss på isen uten store komplikasjoner, og våre lokalkjente hadde selvfølgelig rett; isen på Mitre Kapervannet var minst en meter tykk. Fiskelykken var kanskje ikke helt i ypperste klasse denne gangen, men når vi får oppleve to dager med sterk sol og god temperatur, kaffe på termos og farge på tromsøblek hud, spiller egentlig fangsten liten rolle.

Vi takker Lillian og Asmunn (vertskapet i Sifjord) for ei fantastisk helg og gleder oss allerede til å komme tilbake ved en senere anledning!

Med mamma og pappa til Elvestua

2007-04-25T14:43:00.000+02:00

Vi har hatt besøk av mamma og pappa i helga, og valgte og tilbringe helga på Elvestua. Det ble litt skiturer, mye fisking, god mat og gode stunder i aprilsola.

Mamma kan mange historier om folk som har gått gjennom isen, og de er hun godt å fortelle. Hun kan også mange sikkerhetsregler om hvordan man tryggest mulig kan krysse vann vinterstid, og disse lærte hun villig bort. For uinvidde lesere kan jeg fortelle at det kan for eksempel dreie seg om å gå med løse bindinger og minst mulig reimer på sekken. For all del, mamma, det er viktig å være trygg når man går på isen, og jeg skal for all ettertid huske den turen da vi alle skulle krysse en 100 meters brei kulp og jeg boret hull for hver 10. meter for å vise at isen ér trygg, og du likevel tvilte og ikke falt til ro før du hadde spurt en forbipasserende same om isen kom til å være trygg de neste dagene (etter at vi alle hadde krysset kulpen flere ganger allerede). Dette er isvett, mamma! Best å være på den sikre siden!
Men etter å ha blitt beroliget av samen, gikk alt så mye bedre og isen viste seg å være så trygg at selv mor kunne spankulere rundt med kaffekoppen og nyte det gode været. Pappa stakk av med premien for størst og flest fisk denne gangen, og vi slapp å varme opp får i kålen på lørdagskvelden, og kunne heller nyte fløtestekt ørret. Vi passet på å sette ut nok ståsnører til å være sikre på å berge middagen, og det gjorde vi, selv om bettet nok var preget av godvær og isløsing. Mistenker at mye fisk hadde trukket ut i det åpne vannet, men vi fikk nå likevel en absolutt akseptabel fangst.

Med oss på turen hadde vi den 2 år gamel Alaska huskyen Kaizer. En trivellig, stor svart firbent sak som skal bo hos oss i noen uker mens matmor er i Danmark. Han var riktig et herlig syn der han hoppet avgårde med kløv på ryggen og anne på slep. Mens pappa og jeg dro fisk, dro Kaizer Anne rundt og rundt på isen i full fart og til stor glede for begge to:

Videoen under er en god demonstrasjon på latmannsfiske med ståsnøre etter ørret. Vi kunne kanskje også ha filmet de mange timene vi sitter og drikker kaffe og venter på at det skal begynne å nappe i pinnen, men det ville nok blitt litt kjedelig i lengden.

En søndagsmorgen i slutten av april i indre Troms.

Mamma og Kaizer nyter utsikten. Nede på isen kan vi skimte Anne og pappa som får fisk.

Pakkeliste

2007-04-16T19:20:00.004+02:00

Jeg har sansen for å ha ei liste når jeg skal pakke tursekken. Jeg har hatt mange lister opp igjennom, men de forsvinner stort sett, og så er det på an igjen med å lage nye lister. Noe som selvfølgelig resulterer i en del turer der jeg ikke har fått med meg alle de geniale tingene. Men, selv om mange på 90-tallet mente at internett kom til å bli en flopp, mener jeg at nettet er kommet for å bli. Derfor legger jeg nå pakkelista ut her for å ikke rote den bort.
Lista inneholder mye som er unødvendig på de fleste turer, men den er ment som en "aha, ja, det må jeg ha med-liste", og ikke den perfekte pakkelista for enhver tur.

Telt
Sovepose
Liggeunderlag / hengekøye
Fjellduk

Div. ullundertøy
Fleecejakke
Finlandshette/ballaklava
Lette hansker til hausing
Varme votter med overtrekk
Håndkle
Tannbørst
Toalettpapir
Myggspray, myggnett, myggspiral
Kniv
Øks/sag
Hvis fisketur: Isbor, slukboks/flueboks, stenger, maggot/mark, hov, noe å ha fisken i
Krydder/steikesmør/folie
Røykeovn + rødsprit
Kart & kompass

Kokeri + drifstoff

Zalo og børste

Tallrikslåda m/snyltekopp
Vannflaske
Termos
Førstehjelputstyr
Kamera og ekstra batterier
Hodelykt
Stearinlys
Fyrtøy
Gamasjer

Skismøring / Smøringsfjerner

Solkrem

Repsett og strips til Ally

kikkert
Kamera (fulladet batteri!) og stativ

Besøksvåren 2007 og påsketurer til Fjellfroskvannet

2007-04-13T10:45:00.000+02:00

Påsketur, ingenting er som påsketur…
Etter å ha gjort ferdig praksisen på Sommerlyst ungdomsskole, gjorde det godt med påskeferie. Fullført praksis ble feiret som seg hør og bør sammen med min klassekamerat Hans-Kristian. Denne våren ser ut til å bli den store besøksvåren. Svigermor, Anne Karin, sparket det hele i gang, søstra til Anne fulgte det opp to uker senere. Espen kommer på besøk 13. april for å prøve isfiske, og mamma og pappa kommer neste helg igjen.

Værmeldinga for påska var ikke så all verdens, men den var ikke verre enn at jeg tok sjansen på å dra alene på noen småturer med overnatting under åpen himmel i indre Troms. Vi har tidligere vær på tur til Fjellfroskvannet i Målselv kommune, men da var skydekket så lavt og fisket så dårlig, at jeg følte det var på sin plass å gi dette området en ny sjanse til å vise seg fra en ny og bedre side. Første turen fant sted fra tirsdag til onsdag i påskeuka. Jeg måtte jo hjem for å se Roma - United (noe som skulle vise seg å bli en sørgelig affære). Fiskelykken var bedre nå enn forrige tur. Det ble noen finne ørreter og noen smårøyer.

Anne skulle jobbe mesteparten av påska, så på lørdagen pakket jeg på nytt sekken og dro tilbake til samme området – denne gangen med buss til Heia. Jeg hadde planer om å gå på ski fra bussen til Fjellfroskvann (13 km), men var heldig og fikk haik med ei koselig farmor som skulle samme vei. Jeg hadde basert meg på fisk til middag, men det skulle vise seg å ikke være så lurt. Først på søndagen klarte jeg å få halt opp tre små røyer som alle sammen fikk god plass ved siden av hverandre steikepanna. Utpå dagen på søndagen gikk jeg lei av å ligge å pilke smårøyer og tok på meg skiene og fulgte elveløpet fra Fjellfroskvannet ned til nedre Lombola. På vei ned møtte jeg en lokal kar som mente at der var det bare ørret og at den var veldig vanskelig å få på kroken. Vanskeligere enn røya kan den da vel umulig være, tenkte jeg for meg selv og borret tre hull og satte ståsnører med mark og gikk tilbake til teltet.

Dagen etter stod det 3 fine ørreter og ventet på å bli tatt av kroken. Jeg agnet på nytt og fikk kjapt enda en fin ørret. Da jeg gikk opp igjen til Fjellfroskvannet, håpet jeg på å treffe samme fyren. Ville si til han at om han lærte meg å fiske røye, skulle jeg si hvordan man får ørret. Så selvfølgelig ikke noe til mannen…

I løpet av dagen kom Hans-Kristian, Anne, Silje og Kirsti med hund og det ble vel egentlig mer prating enn fisking. Jeg fikk ei fin røye opp i hullet, men måtte finne meg i å bli vått opp til skuldra da jeg prøvde å få tak i den da den snudde og svømte ned i hullet igjen. Røyefiske, enkelt? Jadda…

Vi dro tilbake på tirsdag ettermiddag for å få med oss returoppgjøret mellom United og Roma. Og hvilken fotballfest! 7 – 1 til United! Tror ikke den kampen trenger ytterligere beskrivelse.

Ei helg på Gállajávri

2007-03-31T21:52:00.000+02:00

Gállajávri ligger i toppen av Skibottendalen noen timers skitur fra parkeringsplassen på grensa til Finland. Anne skulle ha jobbehelg, så det ble Kirsti, Akita og jeg som kjørte avsted i Fia denne gangen. Vi kom avgårde fra byen i 15-tida, så det var godt mørkt da kom inn til enden av Gállajávri og begynte å slå opp teltet i et storslått nordlys.
Jeg har aldri vært særlig fan av teltliv og har stort sett sverget til fjellduk og åpen himmel, men etter denne turen har jeg blitt av en helt annen oppfatning: Teltlivet om vinteren er, så rart det enn kan høres, mye mer komfortabelt enn telting sommerstid. Om sommeren våkner man gjerne opp med en sol som har varmet teltet opp til å bli en bakerovn, eller at nattens nedbør har gjort teltet plask vått og trasig. Vinterstid slipper man alt dette, og man får i tillegg mye bedre plass fordi vi kan grop i ytterteltet. Da får du også en gjerne en herlig kjøkkenbenk hvor du kan brenne stearinlys og lagemat. Fra innerteltet kan du sitte og dingle med beina, og selv om det er stjerneklart og kaldt som fy ute, sørger stormkjøkkenet for å skape en god temperatur inne i teltet. Er man blant de heldige som eier en primus, blir det sikkert enda varmere.

Fisket var så som så denne ganga. Det vil si, det var nok av fisk i vannet, men det var ikke så lett å få den til å bite. Kirsti og jeg fikk begge en ny art på artslista: Lake. En merkelig fisk som gjerne omtales som ferskvannstorsken. Første dagen fikk vi bare 3 små laker, så fløtestekt røye ble byttet ut med pølser i fløtesaus. En liten nedtur kanskje? Dagen etter fikk vi noen smårøyer, men storfangst ble det likevel ikke. Vi boret i innosen. Det nappet litt i ny og ne, men det var vanskelig å få fisken til å sitte. Da vi la oss på magen og kikket ned i hullet, så vi at det var fisk innom rett som det var. Den var rett og slett bare nysgjerrige, men ikke sultne nok til å bite. Litt frustrerende kanskje, men likevel utrolig spennende å ligge å pilke og se hvordan fiske reagerte på de forskjellige fiskeredskapene.

Noen flere bilder fra turen:

Kart over området kommer dersom jeg får lov av geoNorge til å bruke kart fra deres karttjeneste.

Noen av Kirstis bilder:

Malangshytta 9-11. mars

2007-03-27T12:00:00.000+02:00

Tromsø jeger og fiskerforening har 6 hytter spredt rundt i Troms. Disse hyttene kan lånes av medlemmer mot 40 kr natta. Vanvittig billig, og veldig flotte hytter! Se www.tjf.no for en nærmere beskrivelse av hyttene. Vi har til nå vært på Elvestua, Molnes og Straumshytta. Denne helga satte vi kursen mot Malangen for å ta inn på Malangshytta som er merket som en rød firkant nederst på kartet under.

Legg merke til navnet på vannet som ligger ved hytta: "Ytre Fiskelausvatn". Hvem er det egentlig som reiser på fisketur til et vann som bærer et navn som så til de grader indikerer at det ikke finnes fisk her? Optimister fisker i sånne vann. Det skulle nå riktignok være bra med fisk her, men det så vi lite til. Noe fangst ble det nå likevel, men det var ikke nok til å berge middagen til 8 personer.

Området ligger like ved det mye omtalte Mauken skytefelt. Her bombes det og skytes det med tungt skyts over en lav sko. Ca 8000 natosoldater hadde invadert Troms denne uka og det var stor aktivitet i området. Helikoptere, beltevogne, tanks og snøscootere durte jevnt og trutt rundt og kriget voldsomt. Til tross for min fortid som sivilarbeider, må jeg innrømme at det så ganske artig ut, men jeg har også en sterk følelse av at mange av guttan som kjørte forbi oss i bråkete beltevogner der vi lå og pilket godtkunne tenkt seg å bytte plass.

Noe bilder fra helga:

Borgar i nord på Bil i Nord

2007-03-20T12:09:00.000+01:00

Ja, Ford i Tromsø heter faktisk det. Jeg beklager at jeg ble litt sint til morgen i dag, men det skulle da også bare mangle. Jeg hadde bestilt time på Ford her i byen (Bil i Nord) og troppet opp kl 0800 for å få slipt opp to nye nøkler (trengte ny reservenøkkel etter fadesen i indre Troms for halvannen måned siden.) Det har jeg visst ikke sagt noe om her før, men det handler om et stk. nøkkelknippe som ble liggende igjen på Fjellfroskvannet og en stk. Falken servicemann med brekkjern og en stk reservenøkkel som på mystisk vis var blitt stående igjen i tenninga mens jeg hadde låst bilen med en hovednøkkelen. Nevnte jeg at det også var en stk. frustrert Borgar i nord involvert og tre jenter og en golden retriver som synes det hele var ustyrtelig festlig.

Jeg hadde fått beskjed om at å slipe opp noen nøkler og kode startsperra på dem var en smal sak som de gjorde mens jeg ventet. Og jeg ventet, og jeg ventet og jeg ventet. 1,5 timer ventet jeg! Greit nok at det holdt ordet sitt, men i herrens navn! Hvor lenge skal man egentlig vente når de skal ordne noe mens man venter?! Etter en times venting ble jeg tilbudt en kopp kaffe. Sier ikke mer. Jeg var gretten!

Etter å ha sagt hva jeg mener om servicen på Bil i Nord, slo kundebehandleren av 588 kr på prisen vi hadde avtalt, og jeg kunne ta med meg to nøkler og bare betale for den ene. Ikke så verst kundebehandling tross alt, men gud bedres... Kjenner at jeg fremdeles har et ganske lunkent forhold til det hele. Og alt begynte med den hersens fadesen på Fjellfroskvannet...

Ørretfest på Ringvassøy

2007-03-15T14:40:00.000+01:00

Vi har vært flinke til å reise på tur den siste tiden. Lørdag 3. mars ble Fia igjen flyt til smertepunktet med utsyr. Med en lavvo, 4 par ski og to vedsekker på taket og smekk full bil kjørte vi til igjen tilbake til go'vannet vårt på Ringvassøy. Kirsti og jeg gikk to turer fra campen til bilen for å få alt med oss, mens Silje og Rannveig var igjen og gravde ut plass til å slå opp en 14-manns lavvo. God jobbet, og det var ikke få timer heller de stod og spadde. Så ille var det faktisk at Silje pådro seg en ukes sykemelding og senebetendelse i høyrearmen:-)

Siden forrige tur hadde jeg nå gått til anskaffelse av et eget isbor som jeg hadde stor tro på. 10 cm i diameter skulle gjøre det adskillig enklere å komme seg gjennom isen, men det viste seg snart å være en grunn til at jeg hadde fått det for en hundrelapp. Det var sløvt. Og dæven døtte så sløvt det var! Men, det gikk da heldigvis an å slipe det opp, og da det var gjort, ble det gull og et godt kjøpt må jeg jo si.

Lavvolivet er trivellig, men det kan fort bli litt røykfullt om ikke vi får trekken til å stemme.

Vi satte ut 8 snøer som fisket utover dagen, men fikk ikke allverdens med fisk. Kanskje en 8-10 stykker, men størrelsen var ikke allverdens å skrive hjem om.
På søndagsmorgenen var derimot bettet av et helt annet kaliber på de samme hullene. Været var helt über, og hadde det ikke vært for at Siggy hadde ordnet med at hun skulle på kveldsvakt på UNN, så hadde vi blitt sikkert blitt fælt solbrente alle mann. Så, godt var det.

Frem til vi måtte vende snuten hjemover hadde vi fått 27 fine ørreter og fisken stod i kø under isen. Vi lot lavvoen stå da vi dro for komme tilbake for å være fra mandag til tirsdag. For unngå å "miste" hullene, lot jeg to snører stå igjen i de beste hullene. Riktignok uten mark, for det ville vært for synd om fisken ble stående over et døgn å slite. Men, fisken bet på kroken selv uten agn. Det var til og med en sværing som klarte å slite sena. Ergerlig eller fantastisk? Jeg vet ikke helt, men snodig i alle fall.

Med skikkelig blod på tann kom vi tilbake på mandagen. Silje og Kirsti var nå byttet ut med Anne og Rune. Da vi gikk opp på kveld var vi vitne til kanskje det som ble omtalt som det mest storslåtte nordlyset vi har sett så lenge vi har bodd her i nord. Fisket var heller dårlig på denne turen, men det kan jo tenkes at det skyldes at vi rett og slett hadde tømt vannet. Vi hadde et fantastisk vær og nøt skikkelig påskesteming i snøen, mens vi så på de andre som var på vannet.

Rypejakt og isfisketur på finskegrensa

2007-02-27T21:36:00.000+01:00

Fredag kveld pakket Anne og jeg sekken og satte kursen mot Skibottendalen. Værmeldinga var noe guffen, så vi valgte å losjere oss inn på den nedlagte tollstajsonen fra 60-tallet som nå går under navnet Helligskogen Fjellstue (http://www.vandrerhjem.no/index.jsp/lno/?c=6712&vhjemid=12) . Februar måned er ikke akkurat høysessong for utflukter i disse traktene, så vi hadde hele bruket for oss selv.

Vi kjørte fra Tromsø lørdag morgen. Helligskogen ligger ca en 1,5 timers kjøretur fra Tromsø, og 10 min fra finskegrensa, så det var jo selvfølgelig på sin plass med den obligatoriske handelen på Kilpisjärvi Hall i EU før vi kjørte tilbake til Norge og rigget oss til på Helligskogvannet.

Værmeldinga for helga var riktig nok ikke allverdens, men det ble likevel ikke så ille som vi fryktet. 15 minusgrader og frisk bris er likevel noe kjølig når man skal ligge på isen i timesvis, så det ble med noen timer før vi pakket sammen og gikk tilbake til stua og kasta ei bøtte kull i ovnen og laga jegergryte på finsk hjortekjøtt.

Dagen etter gikk vi først tilbake på vannet for å sjekke de tre snørene som hadde fisket over natta. Hullene var fryst skikkelig til igjen, og vi måtte arbeide litt for å få åpnet dem igjen uten å ødelegge sena. Det kunne virke som om det var fast fisk på to av dem, men det fikk vi ikke svar på før vi hadde fått fjernet isen. Etter mye styr fikk vi hullene såpass åpne at vi fikk opp snørene. To ørreter hadde latt seg lure til å bite på, mens den tredje hadde nøyd seg med å stjele marken. Den største var en feit, fin en som målte 54 cm fra snute til sporen. Bare så vidt vi fikk den opp av hullet...

Resten av dagen, som forøvrig var en fin vinterdag, gikk vi rundt i bjørkekratt og lette etter ryper. Vi så bra med fugl, men det var vanskelig å komme på skuddhold. Jeg bommet riktignok på en som løp på bakken. Har aldri skjemmes så i mitt liv…

Isfiskehelg på Ringvassøy og avstander i nord

2007-02-19T22:35:00.000+01:00

Hoi!
Denne helga pakket Anne og jeg sekken og dro til Ringvassøy som ligger like utenfor Tromsø. Vi kjørte riktignok 6 mil før vi parkerte. Blir litt avstandsblind av å bo her. Nordlendingene har et noe snodig syn på hva som er en lang kjøretur. For eksempel: For noen mnd siden var vi og spilte volleyball turnering med TSI Volley (http://www.tsivolley.com/) på Sortland. Det var rolige 6 timer i bil hver vei og visstnok ikke noe å klage over... Det hadde jo aldri i verden skjedd at vi hadde reist fra Vigeland til Hamar for å spille ei lita helgeturnering.

Ringvassøy er nå likevel like utenfor Tromsø og er ei øy som er gjennomhullet av små og store vann, og det er fisk i så og si alle. Norges største innlandsvann som ligger på ei øy ligger faktisk der og heter Skogsfjordvannet. Hørtes det kjent ut for noen?

Værmeldinga for helga var helt stålende. Blå himmel, vindstille og ti minusgrader. Vi tok med masse snacks, kaffe og diverse greier som skulle holde oss varme og satte kursen mot et vann som ikke i denne sammenhengen blir nevnt med navn i frykt for å få veldig mye selskap på isen neste gang vi er der. Jeg har aldri drevet med isfiske og har overhodet ingen peiling. Dvs, vi var på vår første isfisketur for noen uker siden på Fjellfroskvannet i indre Troms - ikke så langt fra Øverbygd og Skjold for de som vet hvor det er. Det skulle visst nok være et dugelig vann. Der fisket jeg intenst i to dager uten å få så mye som et eneste napp, men fikk like vel virkelig smaken på aktiviteten. Ufattelig trivellig å ligge på isen og nappe i stikka. Særlig dersom man har med seg alle de lure tingene som gjør at man holder varmen.

Denne ganga la vi om strategien. Ingen napping i stikka. Agnet med mark og splitthagl, slapp scena ned i hullet og ventet på at fisken skulle bite. Og det gjorde den. Til gangs. Mange ganger. Dvs, vi fikk 3 små ørreter på lørdagen og var godt fornøyd med det. Bildet under viser anne som poserer med første fisken.

Og når det gjelder det bildet: Jeg bløffet visst litt da jeg sa det var strålende sol på lørdagen. Det var faktisk gråvær. Sorry. Nevnte jeg forresten at vi kjøpte sessongkort til vannene i dette området? 600 spenn for oss to. Hadde vi vært litt lure, så hadde vi husket at etter som vi er samboere så regnes vi som familie og kunne kjøpt familiekort til halve prisen. Har nettopp fått øynene opp for sånne familietilbud, men vi har ikke blitt så flinke til å bruke dem ennå.

Ettersom dette vannet ligger på ei øy rett utenfor byen, valgte vi å kjøre hjem for å sove. Vi har ikke telt og så ikke noe poeng i å ligge ute under åpen himmel når det er så kort vei å kjøre hjem. Tror vi er litt miljøskada. Vi lot to snører stå igjen på isen for å fiske på egenhånd over natta.

Søndagen:
Det var fisk på begge snørene som hadde stått over natta. Og søndagen var det virkelig fint vær, men kaldt som pokker. Det er kaldt å hanskes med fisk når det er 10 minus. Og det er kaldt å tre mark på krok når det er kaldt. I løpet av den første halve timen dro vi kjapt 6 fine ørreter på disse to snørene. Vi rakk ikke få snøret til bunns før det satt ny fast fisk. Fantastisk opplevelse, men sykt kaldt på fingrene! Resten av dagen beit fisken jevnt og trutt og da vi reiste hjem hadde vi med oss 11 fine fjellørreter som nå ligger trygt i fryseren - bortsett fra de som gikk rett i steikepanna. Det blir garantert flere turer i løpet av nærmeste fremtid!

Vannet lå en halvtimes skitur fra veien. Perfekt!

Jeg er ivrig. Det napper og styrer voldsomt. Snøret som fisker er bundet fast i pinnen, så vi kan sitte rolig og bedagelig og drikke kaffe og vente på at pinnen skal begynne å bevege seg.

Skitur på Kvaløya

2007-01-30T00:07:00.000+01:00

Nå er det vinter i Tromsø. Det er fint. Snø over alt. I helga var vi på skitur til ei jeger og fiskeforeningshytte i Straumsbukta på Kvaløya. Det var fint. Da vi kjørte ut på fredag kveld, snødde det så tett at vi knapt så hvor vi kjørte. Hytta var fin. Det var bra. Vi gikk på ski til hytta.
På søndag ettermiddag ringte de fra politivakta i tromsø. Da ble jeg redd. De pleier ikke å ringe til meg. Det stod en brøytemann utenfor en skole i straumsbukta og banna over at bilen min stod i veien for brøytinga hans. Så da måtte vi pakke sekken og gå ned til bilen.

blog blog blog

2007-01-05T15:17:00.000+01:00

blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog blog